Norge på langs

Elisabeth (ansatt i Fløibanen) og Håvar er på sin lange ferd på ski fra Lindesnes til Nordkapp. Vi er stolt sponsor av de spreke turentusiastene og her kan du følge reisen deres.

Hvordan startet det hele?

Håvar og Elisabeth møttes da hun var vinterturleder til Skåla for Bergen og Hordaland Turlag i april i fjor, der de begge sto på splitboard. Etter noen toppturer sammen fant de ut at de begge hadde et ønske om å sykle Norge på langs. De grep muligheten, og med god hjelp fra fleksible sjefer på Fløyen og hos byggmester Valde, dro de på sykkeltur i juli. Det var nesten litt fælt å nå Nordkapp etter 30 dager, for turvennene hadde det så utrolig gøy på tur, og derfor begynte de å tenke på nye eventyr. Norge på langs på ski hadde Elisabeth drømt om i mange år, og Håvar hadde selvfølgelig lyst til å være med. Så 100 dager før starten på Lindesnes 14. januar 2019 begynte de å planlegge turen som de har beregnet 4 måneder på å bruke. Under kan du lese deres turdagbok og se bilder fra den fantastiske reisen – Norge på langs!


Følg gjerne også reisen deres på Instagram: @ellihb og @havarurdal

#pålangsigjen

 

Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane

Vi startet turen fra Lindesnes 14. januar, og 20. januar hadde vi endelig snø under beina, etter 130 km til fots på asfalt med hjul under pulkene. I starten kunne vi følge skiløypen ved Bortelid, men snart tok vi ut en kompasskurs og var plutselig helt på egenhånd. Første dagen ble vanvittig tung i dyp snø og med tunge, fullastede pulker etter depot på Kyrkjebygda. Vi teltet ved Austre Langsvatnet og lyttet til Liryper og Fjellryper som knurret og kvekket til hverandre. Turen inn til Gaukhei var en solskinnsdag av de sjeldne og vi nøt å være i gang med skituren. På Gaukhei tok vi en hviledag hvor vi studerte kartene og lagde en del SARTTO-skjema. Dette er noe man lærer å bruke som turleder i DNT. Man deler dagens rute opp i små etapper og skriver ned strekning, avstand, (kompass)retning, tid, terreng og oppfang for hver etappe. Skjemaene skal ideelt sett være så gode at man skal kunne finne frem i tåke bare ved hjelp av kart og kompass. Det er en veldig god læringsteknikk; man lærer seg å lese terrenget og beregne hvor lang tid man vil bruke i varierende terreng.

Turen gikk så videre til Taumevatn i tre dager med lavt skydekke og tåke. Hundre meter fra hytten havnet vi på toppen av en fjellkam. Vi var for utålmodige til å snu og gå en annen vei, så vi kastet kvister nedover for å se om det var for bratt for oss. Det så greit ut, så vi koblet av pulkene, og skled en og en ved siden av pulken nedover, men plutselig var det en dump på nesten 5 meter rett ned i løssnøen. Vi kom fra det uten skrammer eller knekte ski heldigvis. Typisk slikt som skjer på slutten av en lang dag, når man er sliten og bare vil komme frem. Deretter balte vi en lang dag opp til Heibergtunet. Løssnøen vi måtte tråkke ned var hoftehøy og vi drømte om å være i et trekk på vei nedover istedenfor oppover. På Heibergtunet var det dekning, og da det var meldt over 20m/s neste dag, eller liten storm, ble vi liggende værfast. Det var så voldsomme kast at man ble utslitt bare av å gå til utedoen. Da stormen hadde gitt seg var det vindstille og blå himmel. Vi så massevis av villreinspor disse dagene. Her holder Europas sørligste villreinstamme til.

Vi hadde fått råd fra kjentfolk om å gå over det regulerte Svartevatn før vi fortsatte over Blåsjø, hvor vinterløypen går. Vi kom oss ned til vannet, og klatret forsiktig ned råkene til isen. All snøen hadde blåst vekk, og det var tilsynelatende bare stålis igjen. Vi hogget oss 15 cm ned før vannet strømmet opp til kanten, men isen var luftigere og mer porøs enn vi likte, og råkene drønnet i ett sett, så vi bestemte oss for å gå rundt. Da vi dagen etter kom til sommerstipasset ved Blåsjødemningen, hadde vi grublet litt på om kanskje ikke Blåisen var trygg. Familien hjemme tok en telefon til DNT Stavanger, og mistanken stemte, så da ble det sommerruten over Gyvassfjellet. Det var lavt skydekke og meldinger om tåke da vi våknet, men været skulle bli verre de neste dagene, så vi ønsket å komme oss avgårde.

Å gå over fjellet og ned til Blåsjø på andre siden gikk greit, vi tok oss god tid for å unngå skavlene, som var vanskelige å se. Nær toppen kom tåken, og vi hadde svært dårlig sikt resten av dagen. Vi måtte velge mellom snøskredfarlige heng og Blåsjøråker. Til slutt kom vi frem til Hovatn, hvor vi ble værfast i whiteout i to dager. Da vi endelig kom oss avgårde igjen, gikk vi helt til vi var rett sørvest for Bleskestadmoen. Der sa det imidlertid stopp, Håvar var blitt syk. Etter å ha blitt verre og verre så vi oss nødt til å ringe etter snøscooter, som tok oss til lege på Hovden. Vi kom oss etterhvert til Haukeliseter, men det skulle ta totalt 16 døgn fra vi ble hentet ned fra fjellet, til vi fortsatte fra Haukeliseter. Det var både sykdom og ting som skjedde hjemme.

 

 

Hardangervidda og Skarvheimen

Litt utpå dagen onsdag 20. februar bega vi oss nordover fra Haukeliseter mot Finse. Den første dagen møtte vi motbakker, tåke og regn, men de aller fleste dagene over Hardangervidda nøt vi god sikt, sol, og kanonføre. Milene gled av sted i det flate, majestetiske landskapet. Strekningen Sandhaug-Stigstuv var spesielt måneflat, og vi så hundeslede, kitere og til vår overraskelse en enorm fritidsbåt som ble trukket på snøscooter, fullstendig malplassert i all snøen og isen. På Stigstuv møtte vi tre generasjoner som kvistet, malte og skjøt rødrev. Rødreven trekker seg lenger og lenger opp på fjellet, og utgjør en stor trussel for den troskyldige fjellreven, som er en god del mindre. I fjor var det visstnok lemenår, og dermed lå alt til rette for et fjellrevkull på åtte valper rett ved Stigstuv.

Da vi nærmet oss Halne, fikk vi dekning og så plutselig at yr meldte over 20 m/s på natten. Vår InReach-værmeldingstjeneste, som virker uten dekning, hadde meldt 8m m/s på det verste. Da var det på tide å ta i bruk doble teltstenger på Helsport Patagonia-teltet vårt, og teltet sto fjellstøtt natten gjennom. Senere opplevde vi over 20m/s flere netter, der vindretningen skiftet i løpet av natten, og der det kom voldsomme kast som holdt oss våkne. Teltet opplevdes stødig også disse kveldene, og det var en lettelse å erfare. Nå står dobbeltstengene i når vi pakker ned teltet, slik at vi er klare for plutselige værforandringer. Vi våknet til solfri himmel, og var så rastløse at vi såvidt ventet til vinden var under 20 m/s før tok ned teltet. Det ble gjort kjapt og systematisk, og vi byttet på å ligge på teltduken og holde det nede. Vi skulle nok hatt litt mer tålmodighet, for samtlige feller skrellet av på skaren og fløy avgårde, og det var tungt å gå i motvind. Heldigvis klarte vi på mirakuløst vis å hente inn alle fellene, og vinden løyet litt utover ettermiddagen. Neste dag blåste det opp igjen til sterk kuling og regn. Sol, regn og regnbuer, - vi fikk nesten litt hjemlengsel! På Finse var det stor øvelse for Røde Kors, Politiet og Redningshundene, men det var plass til oss til middag på Finse 1222. Med på kjøpet fikk vi dusj og sauna. Etter et herlig måltid, tok vi på oss skiene igjen, og gikk tilbake over Finsevatnet for å telte på sørsiden der.

Neste dag, 26. februar, bega vi oss inn i Skarvheimen, og det ble umiddelbart klart at vi hadde forlatt det flate viddelandskapet. Selv i lavt skydekke så vi fjellene runge bratt og høyt til værs. Det var så vanvittig lite snø, at vi ikke trengte å kvie oss for å skli nedover den smale Raggsteindalen. Problemet var heller å finne en rute for pulken mellom kratt og lyng. Da vi fikk utsyn over Strandavatnet, skinte vannet blått imot oss, og vi begynte å bekymre oss for forholdene der nede. Var det så mye overvann at vi måtte gå rundt? Vi ringte begge hyttene der nede, Raggsteindalen og Storstølen, for å høre med dem. Så gikk vi helt ned til råkene og sjekket istykkelsen med øks. Isen var over 20 cm tykk og overvannet så overkommelig ut, så vi la avgårde, og de solide skiskoene våre i hellær tålte overfarten godt. De neste dagene over Skarvheimen var en drøm. Det var god sikt hver dag, sol og stort sett kvistet løype. Selv om det kunne blåse en god del, tok vi turen i rolig tempo, med ansiktet godt pakket inn, helt i våre egne tanker. Vi passerte Lungsdalshytta, Bjordalsbu og Sulebu før vi suste ned til hyttetunet på Filefjell fredag 1. mars, etter ni dager i telt. Der har vi nå hatt noen rolige hviledager med nydelig mat og koselig hyttestemning sammen med Håvars foreldre.

 

 

Jotunheimen - Rondane - Rødalen - Kvikne 

Den 1. mars nådde vi Filefjell, og etter to fine hviledager på hytte gikk vi inn i Jotunheimen. Vi klatret opp til Tyin, som vi fulgte inn til Fondsbu. Deretter bar det over fjellet til Gjendebu og over det 2 mil lange Gjende. En uke tidligere var det 10-15 cm overvann på vannet, men nå var det fryst på. Fra Gjendesheim suste vi nedover Sjodalen, på egne stier og i scooterspor, til et nytt depot. Den 9. mars fortsatte ferden ned til Lemonsjø og mot Lalm i fine skiløyper. Herfra måtte vi feste hjulene på pulken. Vi fulgte Ottaelven inn til Otta og dro pulkene med oss opp svingene derfra, og inn til Mysusæter. Det skulle bli liten storm i Rondane, så vi skyndet oss forbi Rondvassbu og over Rondvatnet, og teltet da det ble mørkt, deretter sto vi opp klokken 4 og rakk akkurat ned til Dørålseter før whiteouten slo til. Vi hadde blitt advart om et bratt og ekkelt parti ved Atna, så det var godt å balansere forbi der uten stormkast i ryggen. Det var nå litt flaks med stormen også, for det blåste snø på veien fra Dørålseter nordover mot Folldal. Uten snøen hadde vi dratt pulkene på grus, kratt og mose. Vi så en del elg på veien her, og ble litt nervøse, for de stirret så infernalsk på pulkene våre, som er irrgrønne på toppen, kanskje de trodde det var frodig løv? I Folldal fikk vi fantastisk god hjelp på sportsbutikken og fra lokalkjente, og vi bestemte oss for å legge om ruten etter deres råd. Vi fulgte veien østover et lite stykke før vi gikk nordover gjennom Rødalen og Kvikneskogen til Kvikne, på scooterspor og i solskinn. Rundt sporet sto store klynger av naken, svart bjørkeskog. Elisabeth skremte opp en ørn som satt i en bjørk i en bakke ned mot Kvikneskogen. Den mørke skyggen fulgte henne så intenst med blikket at hun følte seg som et byttedyr. På et øyeblikk var ørnen langt borte, svevende oppover i sirkel med vindstrømmene. På Kvikne den 16. mars ventet Håvar sin far med depot og bobil. Det ble luksusmiddag på det lille kjøkkenet, og dusj og gratis bolle på bensinstasjonen. Vi kvittet oss også med 5 kilos "hjullodd" for denne gang. 

 

 

Forollhogna - Ålen - Gressli - Skarvan og Roltdalen - Vera

Vi gikk videre innover i Forollhogna nasjonalpark. Ingen spor av mennesker her, og et helt flatt, hvitt landskap med unntak av ett "ordentlig" fjell, selve Forollhogna. Rypeflokker var det nok av, og vi passerte støtt og stadig rypenes krypinn, små huler i snøen. Herfra og fremover skulle det bli veldig mye opp og ned fra daler, skoger og åser: vi passerte Ålen, Aunebygda og Gressli for så å gå inn i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Herfra til Skjækerfjella var det slutt på det fine været og føret. Vi fikk tungt klabbeføre gjennom den gamle barskogen ved Schulzhytta. Skogen i seg selv var så vakker at vi holdt humøret oppe. Pistrete grantrær sto hulter til bulter med nydelig korketrekkerfuru med nåler som lignet på fyldige kanindusker. Pulkene iset og vi skrapte dem flere ganger om dagen med kompassene våre. Vi dro over fjellet via Bjørneggen, hvor vi fikk hentet ut litt ekstra proviant - til Teveltunet, der vi fikk gratis lunsj! Vi fikk også her gode råd om veien videre, og vi bestemte oss for å gå over grensen til Storlien, hvor vi fikk tak i både renset bensin og bilvoks til pulkene (verdt å prøve). Herfra fulgte vi godt merkede "scoterleder" nordover. Vi så ingen andre i disse dager, for det regnet og var overvann til de grader. De gangene det ble opplett og vi kunne bytte til de tørre vottene, hadde vi hvite badekarhender, og i teltene måtte vottene vris og det meste av klær ble stappet i soveposene for å tørkes med kroppsvarme. Ytterklær var det ikke så mye å gjøre med, men i det minste kunne vi putte skoene i soveposen så de ikke var frosne neste morgen. Likevel, når det sluddet så poleringen ut til å fungere, og vi gikk over lange avstander i det flate landskapet. Vi fulgte veien inn til Norge igjen, til hjemmekoselige Bellingstua, hvor det var både strøm, godstoler og broderte bilder på veggene. Herfra slet vi oss gjennom skogen til Veresvatnet, over gule, oversvømte elver, hvor vannet rant over snøen. Veresvatnet var for vått til å gå over, så vi måtte gå rundt. Siste elven før Vera så vi oss nødt til å felle et par trær for å komme oss over. Rett etterpå gikk vi oss vill i skogen, og da Elisabeth bestemte seg for å følge noen elgspor hun trodde var skispor ("de må jo komme fra et sted" ) var det på tide å legge seg. 

 

Blåfjella-Skjækerfjella 

Da vi tok våre første quadricepsløft i klabbeføret nord for Veresvatnet, føltes det ut som at vi hadde løpt halvmaraton samme morgen. Etter en time måtte vi bare innse at vi trengte å restituere, så vi ble liggende i teltet i to dager. Det hadde tross alt gått to uker siden siste hviledag. Heldigvis sluddet det begge dagene, så vi gikk ikke glipp av noe. Dagen vi startet igjen, 2. april, var den første uten nedbør på lenge, og med vind fra sørøst! Vi møtte på en veldig hyggelig reineier den dagen, da vi skulle telte i Stigådalen. Her driver 5-6 familier med tamrein. Reinen var i Steinkjer nå, men om noen få uker ville det være kalvingstid her i dalen. Det var klin umulig å få rede på hvor mange rein han hadde, men det var "nok" til en fulltidsjobb, og det var ikke "så få" som ble tatt av rovdyr. Ørn kunne gjerne samarbeide slik at mens én ørn jaget simla vekk fra kalven, så fløy den andre til og punkterte kalvens lunger, og så ventet de tålmodig til simlen ga opp. Vi spurte om bjørnen som stabber ut fra hiet sitt i disse dager, og som også tar reinkalver. Den var visst i dalen vest for oss, men på Børgefjell ville vi kanskje se ham. Ikke at vi egentlig hadde noe behov for det! Vi så bare en og annen enslig lirype her i Nord-Trøndelag, men på kveldene pratet de sammen og våget seg helt inntil teltet for å kjefte på oss: tenk at vi var så frekke at vi teltet her! Dagen etter dro vi ned til Gaundalen Fjellgård, hvor vertskapet hadde hentet depot for oss i Snåsa. Her fikk vi ferske egg, dusj, klesvask og en hyggelig prat. De neste dagene var det drømmevær i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Vi så flere flokker med gjess på vei nordover, og på Grøningen fikk vi nydelig røye av to rause isfiskere. Røyen stekte vi på bål samme kveld. Ellers hadde vi nasjonalparken for oss selv. Mandag 8. april gikk vi over Laksjøen til Nordli postkontor, hvor vi hadde sendt hjulene opp i tilfelle lite snø og overvann. De neste dagene gikk vi litt på ski og litt på vei til Røyrvik og videre over Namsvatnet til Børgefjell. 

 

Fløibanen har sponset Elisabeth og Håvar med turklær og diverse utstyr. De har også fått gode avtaler med Sport 1 Åsane (utstyr), og Europris Åsane (chips og sjokolade).