Norge på langs

Elisabeth (ansatt i Fløibanen) og Håvar har gjennomført sin lange ferd på ski fra Lindesnes til Nordkapp. Vi har vært stolt sponsor av de spreke turentusiastene og her kan du lese om reisen deres.

Hvordan startet det hele?

Håvar og Elisabeth møttes da hun var vinterturleder til Skåla for Bergen og Hordaland Turlag i april i fjor, der de begge sto på splitboard. Etter noen toppturer sammen fant de ut at de begge hadde et ønske om å sykle Norge på langs. De grep muligheten, og med god hjelp fra fleksible sjefer på Fløyen og hos byggmester Valde, dro de på sykkeltur i juli 2018. Det var nesten litt fælt å nå Nordkapp etter 30 dager, for turvennene hadde det så utrolig gøy på tur, og derfor begynte de å tenke på nye eventyr. Norge på langs på ski hadde Elisabeth drømt om i mange år, og Håvar hadde selvfølgelig lyst til å være med. Så 100 dager før starten på Lindesnes 14. januar 2019 begynte de å planlegge turen som de hadde beregnet 4 måneder på å bruke.

Under kan du lese deres turdagbok (nyeste innlegg øverst) og se bilder fra den fantastiske reisen – Norge på langs! 

Se gjerne også bilder og videoer fra reisen deres på Instagram: @ellihb og @havarurdal

#pålangsigjen

Finnmarksvidda og kystetappen

I Kautokeino-området var alle vann og elver åpne, og vi så nesten ikke tegn til vinteren lenger. Derfor sendte vi hjem skiene i Kautokeino og gikk resten av turen med fjellsko og sekk. I starten fulgte vi grusveier mot Mazé. På de to dagene innså vi at vi var helt utslitt etter etappen Abisko - Kilpisjärvi - Kautokeino, så vi tok oss to gode hviledager på en hytte i Mazé, med dusj og god mat. De neste dagene mot Jotka fjellstue var det helt bart på Finnmarksvidda, og vi fulgte stort sett ATV-spor. Vi traff en del samer som passet på reinflokkene sine, og det sto campingvogner med meier her og der på de runde åsene. Vi ble fortalt at våren kom så brått at samene ikke hadde fått tid til å dra dem ned fra vidden; elvene åpnet seg så plutselig. Vannene litt oppe i høyden var enda islagt, men isen var enten flekkete eller grå, og ikke god å gå på. Elveosene derimot var åpne, og vi kjøpte oss fiskekort. Én ettermiddag skulle vi over et elveos, men idet vi skulle passere elven så vi fisken skyte forbi, med rygger godt over vannkanten. Det var ikke egentlig en elv, mer en bekk, men den hadde sandbunn og overheng hvor fisken sto. Fisken sto så fint, at vi prøvde å fange dem med bare hender, på ekte Hemingway-vis, uten så mye hell. Kroken bet de likevel på, og vi fikk tre store, fine harr. To av dem stekte vi samme kveld. Vi passerte Jotka fjellstue og kom inn i et område med mye elver. En dag det sluddet og regnet tilbrakte vi inne på Bojobeaskihytta, og to andre kvelder fikk vi tørket oss i gammer. Det kom godt med, for vi ble søkkvåte og slitne av all elvekrysningen og regnet.

  

Den 4. juni kom vi frem til vei, og spaserte de siste kilometrene ut til Olderfjord. Depotet hadde vi klart å skrive feil postnummer på, så det hadde havnet i Olderdal i Indre Troms, men vi hadde heldigvis en del mat til overs, og vi trengte ikke å kjøpe så mye mat til siste etappe. De neste dagene gikk vi litt på vei og litt i terrenget, og fikk fisket litt til og med. Nordkapptunnelen hadde vi syklet igjennom i sommer, og selv den gangen fikk vi vondt i hodet av all bileksosen. Dette ble derfor de første og eneste kilometrene på hele turen hvor vi ikke gikk på egne føtter, vi haiket de 7 km. Ellers på turen har vi vært "idealister" som har takket nei til folk som ville kjøre enten oss eller pulkene, for vi hadde hjul til pulkene, og vi var rimelig sta. Det føltes veldig rart å suse gjennom tunnelen, men det var deilig å slippe 2t med støy og eksos. Vel fremme på andre siden hadde vi nydelig utsikt hele kvelden, og vi nøt den siste turdagen med finvær. Neste morgen, pinseaften lørdag 8 juni, våknet vi forberedt til tåke og regn, og vi gikk mye langs vei de siste gråe 20 km. Plutselig begynte det å komme folk springende forbi oss. Det viste seg at det var Nordkappmarsjen den dagen, og vi fikk hjemmelagde fiskekaker, banan og saft fra dugnadsfolk på veien, og idet vi kom frem fikk vi deilig, varm suppe. På sykkelturen hadde de siste 5 km vart i en evighet: vi følte at vi aldri kom nærmere Nordkapplatået. Denne gangen var det så tett tåke at vi plutselig bare var der. Det var ikke en sjel ute ved polarsirkelen, bare den som sto på stupet og ventet på oss. Vi jublet! Og så sto vi og ventet og håpet på at det skulle komme noen for å ta bilde av oss, så vi ikke måtte nøye oss med en selfie! Til slutt kom en gruppe tyskere som sa gratulerer og klappet og tok bilde, hurra! Så løp vi endelig inn, fikk suppe, kjøpte vafler og en øl. Plutselig var vi fremme! Neste dag skulle vi ikke våkne i soveposen, fyre primusen i gang, spise havregrøt og ta ned teltet, slik vi har gjort over 100 morgener denne vinteren. Det var egentlig ganske trist å erkjenne at turen var over. Kanskje det var bra at vi var iskalde og våte den siste dagen, så var det litt enklere å si seg ferdig med turen! Vi er utrolig takknemlige for at vi har kunnet være på tur i nesten 5 måneder. Det var vakkert. Det var magisk. Tusen takk for turen!

Abisko - Kilpisjärvi - Kautokeino

Vi er så takknemlige for at vi klarte å karre oss til Kautokeino! Etappen fra Abisko til Kautokeino var den fysisk og psykisk mest krevende etappen på turen. Vi gikk fra ideelle skiforhold til fullstendig barmark på en ukes tid. I starten av etappen fortsatte vintereventyret. Det første vi måtte gjøre da vi startet mandag 6.mai, var å krysse den gigantiske fjellsjøen Torneträsk. Vi sjekket isen med isbor flere ganger i starten, og overnattet på isen helt nordvest på vannet, i nærheten av et elveos. Et par snille svensker hadde gitt oss maggot, så vi tilbrakte kvelden med isfiske fra soveposen. Neste dag dro vi blytunge pulker oppover fjellet for å komme over til Altevatnet, men ble værfast der oppe i guffent vær. Da vi hadde satt opp teltet, så vi to svarte skikkelser som nærmet seg, og vi ble stående stille mens en elgku og en fjorårskalv passerte forbi oss. Det var motvind og de oppdaget oss ikke før vi de var helt innpå oss, da veivet elgkuen plutselig med de store kaninørene sine og la i vei i ruggende trav. 9. mai kom vi frem til Altevatnet, som enda så fint og hvitt ut, men unntak av noen åpne områder som vi visste om på forhånd. Hele turen har vi benyttet oss av den offentlige tjenesten varsom.no både når det gjelder skredvarsling og isvarsling, der finner man fantastisk mye god informasjon! Før vi kom til de aller største sjøene, Áhkájávrre, Torneträsk og Altevatnet, tok vi direkte kontakt med fagfolkene bak isvarslingen og de var så fabelaktige at de sjekket satelittbilder av sjøene for oss! Tenk at vi har slike tjenester! I tillegg kan man sjekke iskart.no, hvor man finner observasjoner for isen på mange vann. Også på Altevatnet ble det overnatting på isen med isfiske, og vi fikk massevis av bitevillig smårøye, kjempegøy!

Den 11. mai ble et vendepunkt føremessig. Vi møtte på et brutalt værskille midt på Altevatnet, ved fjellmassivet Bihppás: snø i vest og barmark i øst. Dette værskillet skulle forfølge oss på vår ferd nordøstover. Hele turen fra indre Troms via Sverige og Finland til Finnmark, var etterhvert preget av barmark, åpne elver og en konstant uro for morgendagen. Det startet med Dividalen nord for Altevatnet, som ble et nytt Abisko, med kaving og baling med tung pulk over myr, ur og åpne elver. Vi kom oss gjennom størstedelen av Dividalen i strålende sol 11. mai, og la oss kl. 3 på natten, dermed fikk vi nyte både solnedgang og soloppgang i rask rekkefølge. Vi visste at det skulle regne neste dag, så vi ble værende på en liten snøflekk i en ur mens vi hørte bekkene bruse og regnet plaske utenfor. Vi åpnet helst ikke teltduken, for det var fort gjort å miste motet av synet. Neste dag dro vi pulkene over lav og stein opp til 700-800 moh der vi endelig fikk kontinuerlig snødekke under skiene igjen. Heldigvis var sekkene med i pulken, så vi kunne flytte det tyngste lasset over i disse, slik at pulkene ble lettere å dra med seg. For første gang på turen så vi tamrein, og disse var det mange av i løpet av etappen! Vi gikk videre til Dærtahytta, en superkoselig og billig DNT-hytte, og fortsatte gjennom dalen nord for Rostojávri. Også her var det til tider ekstremt sparsomt med snø, og vi hadde et lite krisemøte: hva skulle vi gjøre hvis vi ikke klarte å dra pulkene gjennom dalen? Men det var nok snø til at det var mulig, heldigvis, og til vår fornøyelse holdt en reinflokk til i dalen. Siden det er tamrein travet de ikke avgårde før vi var veldig nære. Likevel prøvde vi å holde god avstand og vi ventet tålmodig til de hadde fått flyttet seg vekk, dette var spesielt viktig siden det var kalvingstid. Hvis vi likevel overrasket en liten gruppe med rein, var det gjerne en av dem som spratt i været som en geit for å advare resten, og så sprang de avgårde. Det flotteste var å møte på simlene som sto ganske for seg selv med sine bittesmå reinkalver. Da tok vi en liten omvei rundt. Synet av reinkalvene var nok det som gjorde at vi holdt humøret oppe disse dagene. Vi kom oss ned til dalen vest for sjøen Kilpisjärvi, hvor det til forskjell fra tidligere daler var overraskende mye snø, og gikk forbi treriksgrensa, verdens nordligste grense mellom tre riker. Etterhvert som vi gikk østover på sjøen la vi igjen merke til at snøen forsvant på fjellene rundt oss. Vel fremme i tettstedet der begynte vi å lete etter noen som kunne hjelpe oss med haik til Norge, slik at vi kunne sende hjem pulkene. Vi møtte på en fantastisk grei kar som først kjørte til Norge med bilen sin, for å så komme opp igjen og hente oss med bobilen. Det er helt utrolig hvor snille folk er! Vi pakket om og fikk sendt hjem pulkene i Skibotn. Tilbake i Finland feiret vi med viltgryte.

 

Neste dag, selveste nasjonaldagen, ble den siste dagen med skiføre og overnatting på vann, (Tierbmesjavri) med isfiske fra soveposen. Vi hadde håpet at vi skulle møte på litt skiføre innimellom, men vi gikk rett østover, og da forsvant alt hvitt. I dagesvis gikk vi i myr og ur og kratt med skisko, bærende på isbor, vintertelt, ski og resten av vinteroppakningen. Herlighet så tungt det var! Ruten rett øst fra Kilpisjärvi til Kautokeino er ment for vinterturer, den er ikke egnet til sommerturer, og ble derfor voldsomt krevende. I tiden fra Dividalen til Kilpisjärvi, og gjennom hele Finland, møtte vi ikke en sjel. Fjellet var ugjestmildt. Det var bare oss. Det varme været og all snøsmeltingen gjorde bekker til elver, og elver til strie, dype, voldsomme utfordringer. Vi fulgte elvene oppstrøms på jakt etter de siste snøbroene og islagte vann, slik at vi kunne passere. Den enorme Poroeno-elven var det som kunne knekke oss, og få oss til å snu, så slagplanen var å følge den nordover til den første store utløpsvannet, som sannsynligvis var dekket av god is. Da vi fikk utsyn over dalen og utløpsvannet, så isen overkommelig ut (samme dag hadde vi passert over vann på ca samme høyde og lengdegrad) men til alt hell fant vi en båt ved elveosen til dette vannet, slik at vi kunne stake oss over til andre siden. Håvar staket båten tilbake til riktig side, slik at vi ikke forulempet finskene som eide den, og svømte over igjen til Elisabeth. Han har vært i militæret i Troms i ett år og hadde erfaring med isbading, og Elisabeth, som sto klar med kasteline, var helt imponert over pusteteknikk og kroppskontroll idet Håvar kom svømmende gode 50 meter (120 veldig lange sekunder) mens isflakene seilte sakte forbi. Dermed kunne vi feire! Nå kom vi oss til Kautokeino! Endelig kunne vi slappe av og nyte solen og orkesteret av vadefugl og småfugl: bekkasiner, sniper, og særlig storspoven som har en gjenkjennelig, eskalerende trall. Noen dager med flere “småelver” og myrlandskap senere var vi fremme, og mestringsfølelsen var enorm! Kautokeino ble vårt Nordkapp på mange måter. Nå var det bare en seig “sjarmøretappe” igjen.

  

Sulitjelma - Abisko

Lørdag 27. april pakket vi klart det nyinnkjøpte depotet og la i vei mot Abisko. Vi hadde nydelig føre, og det ble en skikkelig vinterekspedisjon gjennom Lappland i Sverige. De fleste som går Norge på langs på ski følger ruten gjennom Sulisfjella, men vi valgte å følge en scooterled østover mot sjøen Bieskehávrre, for å unngå alle høydemeterne. Derfra vendte vi snuten nordover mot sjøene Virihávrre og Vásstenjávrre. Vi suste avgårde gjennom Laponias evige elvedaler, og forbi disse enorme sjøene. Sjøer som må ligne på de Helge Ingstad så på sine sledeturer. Vi så ørn og falk, og andre rovfugler. De første to dagene møtte vi noen få nordmenn, som må holde seg til scootersledene, samt en politipatrulje/viltoppsynsmenn, som kunne vise oss bilder av jervevalper fra et hi de hadde funnet. Samene i Sverige kan kjøre ganske fritt, og de stoppet ofte før å høre hvordan det gikk, og hvor vi skulle. Samene var de beste å spørre om ruten videre. Å krysse Áhkájávrre var et stort høydepunkt! Det var en enorm sjø som vi tidlig hadde lagt merke til på kartet før turen, og som det ville ha tatt mange dager å gå rundt. Samme dagen den ble krysset, 1. mai, ble den offisielle isleden stengt, og hyttevertene dro fra de svenske stugorna. Et minneverdig øyeblikk var da vi teltet ved Rádujávri i lavt lys og snøføyk og tre svarte skikkelser med lykter kom kjørende forbi oss. Man så ikke skillet mellom scooterne og samene, og selv om de var bare 50 m unna, gjorde snøen at de passerte helt lydløst, som spøkelser. Siste dagen på etappen sto lille Abisko nasjonalpark for tur. Vi hadde hørt at det var svært snøfattig der, omtrent som i Rondane, og det stemte. Vi trakk stort sett pulken over mose og stein. Det var lørdag 4. mai, og vi hadde stått opp kl. 2 for å rekke første toget til Narvik med Ofotbanen, men manglende snø gjorde at vi var takknemlige for at vi rakk siste toget. Vi satt fra oss pulkene på stugorna der og hoppet på Ofotbanen. Vel fremme i Narvik etter en nydelig togtur hentet vi depotet før posten stengte. Vi overnattet og tilbrakte søndagen på Narvik bibliotek før vi tok Ofotbanen tilbake til Abisko. Den kvelden la vi merke til en vedvarene, snodig lyd ved teltplassen, og oppdaget til slutt i en grein en lappugle med en gnager mellom klørne, det viste seg at vi hadde teltet rett under redet.

 

  

Børgefjell - Røssvatnet - Saltfjellet - Sulitjelma

Dagene i Børgefjell var de fineste så langt på turen. Solen brant fra blå himmel og gjorde fjellet til Soria Moria: snø og is skinte som diamanter og hvitt gull. Rolige, kritthvite fjellformasjoner duvet under beina våre, og vi følte at vi hadde all verdens tid. Vi seilte nedover Susendalen og tok de siste kilometerne inn til Hattfjelldal med hjul på pulken. Der hentet vi depot og møtte pappaen til Elisabeth som var med de neste 11 dagene frem til Sulis. Vi fulgte scooterløypen til Røssvatnet, Norges nest største innsjø, som var rundt 4 mil langt. Første kvelden teltet vi rett ovenfor Hattfjelldal med utsikt mot Hatten. Kvelden etter slo vi opp teltene midt på isen på Røssvatnet, med utsikt mot Okstindan, Hjartfjellet og Kjerringtind, som skinte i solnedgang og fullmåne. Skjærtorsdag våknet vi til en vindstille morgen, og åpnet teltduken for å nyte soloppgangen fra soveposen. For en drømmeteltplass! Vi fikk dessuten koselig besøk av en venninne med hytte i nærheten som hadde med seg nystekte vafler til oss. De lokale ga gjerne råd om veien videre, og vi fikk til og med overlevert et stappfullt påskeegg og brus av en som kom forbi med scooter. Skjærtorsdag ble den siste dagen med nattefrost på nesten to uker, og solen brant om dagen. Vi ble bekymret for forholdene videre, og forhørte oss tidlig med fagfolk, særlig med tanke på isforholdene.

Vi passere så Spjeltfjelldalen, Gresvatnet og Storuman, før vi gikk mot Junkerfjellet og Virvassfjellet. Dagene suste av gårde til lyden av ski og pulk mot snø. Vi våknet tidlig, ofte var det lirypene som vekket oss. På veien søkte vi ly i Kvepsendalskoia. Vi fikk regnvær et par dager, og elvene og myrene ble fort oversvømte, og vanskelige å passere. Dermed bestemte vi oss for å gå vestover over Saltfjellet, istedenfor å gå østover via Nasaleden, hvor det det var mye elver og vann. Polarsirkelen nådde vi midt på Saltfjellet, og det ble feiret med solo i solen. Ved Lønsstua nord for Saltfjellet og i Junkerdalen måtte vi gå noen kilometer med hjul på pulkene, for her var det svært lite snø. Vi fikk videre tips fra fjellfolk om at snøen var våt og tung å gå i gjennom Skaitidalen, dessuten ville vi etter dette skaret komme rett ut på det store, regulerte Balvatnet, med bratte sider på hver kant, og vi var bekymret for overvann her, så derfor tok vi den flate omveien over Ikkesjávrre i Sverige, slik at vi kunne følge Balvatnet på østsiden. Deretter var det bare å skli nedover den nypreparerte Kobberløypen inn mot Sulitjelma. Det viste seg at depotet ikke hadde kommet frem til butikken der, på grunn av togkaos som følge av flystreik, og siden vi kom frem til Sulis fredag 26. april, ville det ha blitt lenge å vente. Vi fikk heldigvis låne en bil av en lokalmann og kjørte ned til Fauske der vi fikk handlet inn mat og kjøpt/skrevet ut kart til neste etappe. Lørdag dro pappaen til Elisabeth hjemover mens vi pakket pulkene ferdig og la i vei på neste etappe mot Abisko. 

 

Blåfjella-Skjækerfjella 

Da vi tok våre første quadricepsløft i klabbeføret nord for Veresvatnet, føltes det ut som at vi hadde løpt halvmaraton samme morgen. Etter en time måtte vi bare innse at vi trengte å restituere, så vi ble liggende i teltet i to dager. Det hadde tross alt gått to uker siden siste hviledag. Heldigvis sluddet det begge dagene, så vi gikk ikke glipp av noe. Dagen vi startet igjen, 2. april, var den første uten nedbør på lenge, og med vind fra sørøst! Vi møtte på en veldig hyggelig reineier den dagen, da vi skulle telte i Stigådalen. Her driver 5-6 familier med tamrein. Reinen var i Steinkjer nå, men om noen få uker ville det være kalvingstid her i dalen. Det var klin umulig å få rede på hvor mange rein han hadde, men det var "nok" til en fulltidsjobb, og det var ikke "så få" som ble tatt av rovdyr. Ørn kunne gjerne samarbeide slik at mens én ørn jaget simla vekk fra kalven, så fløy den andre til og punkterte kalvens lunger, og så ventet de tålmodig til simlen ga opp. Vi spurte om bjørnen som stabber ut fra hiet sitt i disse dager, og som også tar reinkalver. Den var visst i dalen vest for oss, men på Børgefjell ville vi kanskje se ham. Ikke at vi egentlig hadde noe behov for det! Vi så bare en og annen enslig lirype her i Nord-Trøndelag, men på kveldene pratet de sammen og våget seg helt inntil teltet for å kjefte på oss: tenk at vi var så frekke at vi teltet her! Dagen etter dro vi ned til Gaundalen Fjellgård, hvor vertskapet hadde hentet depot for oss i Snåsa. Her fikk vi ferske egg, dusj, klesvask og en hyggelig prat. De neste dagene var det drømmevær i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Vi så flere flokker med gjess på vei nordover, og på Grøningen fikk vi nydelig røye av to rause isfiskere. Røyen stekte vi på bål samme kveld. Ellers hadde vi nasjonalparken for oss selv. Mandag 8. april gikk vi over Laksjøen til Nordli postkontor, hvor vi hadde sendt hjulene opp i tilfelle lite snø og overvann. De neste dagene gikk vi litt på ski og litt på vei til Røyrvik og videre over Namsvatnet til Børgefjell. 

 

 

Forollhogna - Ålen - Gressli - Skarvan og Roltdalen - Vera

Vi gikk videre innover i Forollhogna nasjonalpark. Ingen spor av mennesker her, og et helt flatt, hvitt landskap med unntak av ett "ordentlig" fjell, selve Forollhogna. Rypeflokker var det nok av, og vi passerte støtt og stadig rypenes krypinn, små huler i snøen. Herfra og fremover skulle det bli veldig mye opp og ned fra daler, skoger og åser: vi passerte Ålen, Aunebygda og Gressli for så å gå inn i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Herfra til Skjækerfjella var det slutt på det fine været og føret. Vi fikk tungt klabbeføre gjennom den gamle barskogen ved Schulzhytta. Skogen i seg selv var så vakker at vi holdt humøret oppe. Pistrete grantrær sto hulter til bulter med nydelig korketrekkerfuru med nåler som lignet på fyldige kanindusker. Pulkene iset og vi skrapte dem flere ganger om dagen med kompassene våre. Vi dro over fjellet via Bjørneggen, hvor vi fikk hentet ut litt ekstra proviant - til Teveltunet, der vi fikk gratis lunsj! Vi fikk også her gode råd om veien videre, og vi bestemte oss for å gå over grensen til Storlien, hvor vi fikk tak i både renset bensin og bilvoks til pulkene (verdt å prøve). Herfra fulgte vi godt merkede "scoterleder" nordover. Vi så ingen andre i disse dager, for det regnet og var overvann til de grader. De gangene det ble opplett og vi kunne bytte til de tørre vottene, hadde vi hvite badekarhender, og i teltene måtte vottene vris og det meste av klær ble stappet i soveposene for å tørkes med kroppsvarme. Ytterklær var det ikke så mye å gjøre med, men i det minste kunne vi putte skoene i soveposen så de ikke var frosne neste morgen. Likevel, når det sluddet så poleringen ut til å fungere, og vi gikk over lange avstander i det flate landskapet. Vi fulgte veien inn til Norge igjen, til hjemmekoselige Bellingstua, hvor det var både strøm, godstoler og broderte bilder på veggene. Herfra slet vi oss gjennom skogen til Veresvatnet, over gule, oversvømte elver, hvor vannet rant over snøen. Veresvatnet var for vått til å gå over, så vi måtte gå rundt. Siste elven før Vera så vi oss nødt til å felle et par trær for å komme oss over. Rett etterpå gikk vi oss vill i skogen, og da Elisabeth bestemte seg for å følge noen elgspor hun trodde var skispor ("de må jo komme fra et sted" ) var det på tide å legge seg. 

 

 

Jotunheimen - Rondane - Rødalen - Kvikne 

Den 1. mars nådde vi Filefjell, og etter to fine hviledager på hytte gikk vi inn i Jotunheimen. Vi klatret opp til Tyin, som vi fulgte inn til Fondsbu. Deretter bar det over fjellet til Gjendebu og over det 2 mil lange Gjende. En uke tidligere var det 10-15 cm overvann på vannet, men nå var det fryst på. Fra Gjendesheim suste vi nedover Sjodalen, på egne stier og i scooterspor, til et nytt depot. Den 9. mars fortsatte ferden ned til Lemonsjø og mot Lalm i fine skiløyper. Herfra måtte vi feste hjulene på pulken. Vi fulgte Ottaelven inn til Otta og dro pulkene med oss opp svingene derfra, og inn til Mysusæter. Det skulle bli liten storm i Rondane, så vi skyndet oss forbi Rondvassbu og over Rondvatnet, og teltet da det ble mørkt, deretter sto vi opp klokken 4 og rakk akkurat ned til Dørålseter før whiteouten slo til. Vi hadde blitt advart om et bratt og ekkelt parti ved Atna, så det var godt å balansere forbi der uten stormkast i ryggen. Det var nå litt flaks med stormen også, for det blåste snø på veien fra Dørålseter nordover mot Folldal. Uten snøen hadde vi dratt pulkene på grus, kratt og mose. Vi så en del elg på veien her, og ble litt nervøse, for de stirret så infernalsk på pulkene våre, som er irrgrønne på toppen, kanskje de trodde det var frodig løv? I Folldal fikk vi fantastisk god hjelp på sportsbutikken og fra lokalkjente, og vi bestemte oss for å legge om ruten etter deres råd. Vi fulgte veien østover et lite stykke før vi gikk nordover gjennom Rødalen og Kvikneskogen til Kvikne, på scooterspor og i solskinn. Rundt sporet sto store klynger av naken, svart bjørkeskog. Elisabeth skremte opp en ørn som satt i en bjørk i en bakke ned mot Kvikneskogen. Den mørke skyggen fulgte henne så intenst med blikket at hun følte seg som et byttedyr. På et øyeblikk var ørnen langt borte, svevende oppover i sirkel med vindstrømmene. På Kvikne den 16. mars ventet Håvar sin far med depot og bobil. Det ble luksusmiddag på det lille kjøkkenet, og dusj og gratis bolle på bensinstasjonen. Vi kvittet oss også med 5 kilos "hjullodd" for denne gang. 

 

 

Hardangervidda og Skarvheimen

Litt utpå dagen onsdag 20. februar bega vi oss nordover fra Haukeliseter mot Finse. Den første dagen møtte vi motbakker, tåke og regn, men de aller fleste dagene over Hardangervidda nøt vi god sikt, sol, og kanonføre. Milene gled av sted i det flate, majestetiske landskapet. Strekningen Sandhaug-Stigstuv var spesielt måneflat, og vi så hundeslede, kitere og til vår overraskelse en enorm fritidsbåt som ble trukket på snøscooter, fullstendig malplassert i all snøen og isen. På Stigstuv møtte vi tre generasjoner som kvistet, malte og skjøt rødrev. Rødreven trekker seg lenger og lenger opp på fjellet, og utgjør en stor trussel for den troskyldige fjellreven, som er en god del mindre. I fjor var det visstnok lemenår, og dermed lå alt til rette for et fjellrevkull på åtte valper rett ved Stigstuv.

Da vi nærmet oss Halne, fikk vi dekning og så plutselig at yr meldte over 20 m/s på natten. Vår InReach-værmeldingstjeneste, som virker uten dekning, hadde meldt 8m m/s på det verste. Da var det på tide å ta i bruk doble teltstenger på Helsport Patagonia-teltet vårt, og teltet sto fjellstøtt natten gjennom. Senere opplevde vi over 20m/s flere netter, der vindretningen skiftet i løpet av natten, og der det kom voldsomme kast som holdt oss våkne. Teltet opplevdes stødig også disse kveldene, og det var en lettelse å erfare. Nå står dobbeltstengene i når vi pakker ned teltet, slik at vi er klare for plutselige værforandringer. Vi våknet til solfri himmel, og var så rastløse at vi såvidt ventet til vinden var under 20 m/s før tok ned teltet. Det ble gjort kjapt og systematisk, og vi byttet på å ligge på teltduken og holde det nede. Vi skulle nok hatt litt mer tålmodighet, for samtlige feller skrellet av på skaren og fløy avgårde, og det var tungt å gå i motvind. Heldigvis klarte vi på mirakuløst vis å hente inn alle fellene, og vinden løyet litt utover ettermiddagen. Neste dag blåste det opp igjen til sterk kuling og regn. Sol, regn og regnbuer, - vi fikk nesten litt hjemlengsel! På Finse var det stor øvelse for Røde Kors, Politiet og Redningshundene, men det var plass til oss til middag på Finse 1222. Med på kjøpet fikk vi dusj og sauna. Etter et herlig måltid, tok vi på oss skiene igjen, og gikk tilbake over Finsevatnet for å telte på sørsiden der.

Neste dag, 26. februar, bega vi oss inn i Skarvheimen, og det ble umiddelbart klart at vi hadde forlatt det flate viddelandskapet. Selv i lavt skydekke så vi fjellene runge bratt og høyt til værs. Det var så vanvittig lite snø, at vi ikke trengte å kvie oss for å skli nedover den smale Raggsteindalen. Problemet var heller å finne en rute for pulken mellom kratt og lyng. Da vi fikk utsyn over Strandavatnet, skinte vannet blått imot oss, og vi begynte å bekymre oss for forholdene der nede. Var det så mye overvann at vi måtte gå rundt? Vi ringte begge hyttene der nede, Raggsteindalen og Storstølen, for å høre med dem. Så gikk vi helt ned til råkene og sjekket istykkelsen med øks. Isen var over 20 cm tykk og overvannet så overkommelig ut, så vi la avgårde, og de solide skiskoene våre i hellær tålte overfarten godt. De neste dagene over Skarvheimen var en drøm. Det var god sikt hver dag, sol og stort sett kvistet løype. Selv om det kunne blåse en god del, tok vi turen i rolig tempo, med ansiktet godt pakket inn, helt i våre egne tanker. Vi passerte Lungsdalshytta, Bjordalsbu og Sulebu før vi suste ned til hyttetunet på Filefjell fredag 1. mars, etter ni dager i telt. Der har vi nå hatt noen rolige hviledager med nydelig mat og koselig hyttestemning sammen med Håvars foreldre.

 

Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane

Vi startet turen fra Lindesnes 14. januar, og 20. januar hadde vi endelig snø under beina, etter 130 km til fots på asfalt med hjul under pulkene. I starten kunne vi følge skiløypen ved Bortelid, men snart tok vi ut en kompasskurs og var plutselig helt på egenhånd. Første dagen ble vanvittig tung i dyp snø og med tunge, fullastede pulker etter depot på Kyrkjebygda. Vi teltet ved Austre Langsvatnet og lyttet til Liryper og Fjellryper som knurret og kvekket til hverandre. Turen inn til Gaukhei var en solskinnsdag av de sjeldne og vi nøt å være i gang med skituren. På Gaukhei tok vi en hviledag hvor vi studerte kartene og lagde en del SARTTO-skjema. Dette er noe man lærer å bruke som turleder i DNT. Man deler dagens rute opp i små etapper og skriver ned strekning, avstand, (kompass)retning, tid, terreng og oppfang for hver etappe. Skjemaene skal ideelt sett være så gode at man skal kunne finne frem i tåke bare ved hjelp av kart og kompass. Det er en veldig god læringsteknikk; man lærer seg å lese terrenget og beregne hvor lang tid man vil bruke i varierende terreng.

Turen gikk så videre til Taumevatn i tre dager med lavt skydekke og tåke. Hundre meter fra hytten havnet vi på toppen av en fjellkam. Vi var for utålmodige til å snu og gå en annen vei, så vi kastet kvister nedover for å se om det var for bratt for oss. Det så greit ut, så vi koblet av pulkene, og skled en og en ved siden av pulken nedover, men plutselig var det en dump på nesten 5 meter rett ned i løssnøen. Vi kom fra det uten skrammer eller knekte ski heldigvis. Typisk slikt som skjer på slutten av en lang dag, når man er sliten og bare vil komme frem. Deretter balte vi en lang dag opp til Heibergtunet. Løssnøen vi måtte tråkke ned var hoftehøy og vi drømte om å være i et trekk på vei nedover istedenfor oppover. På Heibergtunet var det dekning, og da det var meldt over 20m/s neste dag, eller liten storm, ble vi liggende værfast. Det var så voldsomme kast at man ble utslitt bare av å gå til utedoen. Da stormen hadde gitt seg var det vindstille og blå himmel. Vi så massevis av villreinspor disse dagene. Her holder Europas sørligste villreinstamme til.

Vi hadde fått råd fra kjentfolk om å gå over det regulerte Svartevatn før vi fortsatte over Blåsjø, hvor vinterløypen går. Vi kom oss ned til vannet, og klatret forsiktig ned råkene til isen. All snøen hadde blåst vekk, og det var tilsynelatende bare stålis igjen. Vi hogget oss 15 cm ned før vannet strømmet opp til kanten, men isen var luftigere og mer porøs enn vi likte, og råkene drønnet i ett sett, så vi bestemte oss for å gå rundt. Da vi dagen etter kom til sommerstipasset ved Blåsjødemningen, hadde vi grublet litt på om kanskje ikke Blåisen var trygg. Familien hjemme tok en telefon til DNT Stavanger, og mistanken stemte, så da ble det sommerruten over Gyvassfjellet. Det var lavt skydekke og meldinger om tåke da vi våknet, men været skulle bli verre de neste dagene, så vi ønsket å komme oss avgårde.

Å gå over fjellet og ned til Blåsjø på andre siden gikk greit, vi tok oss god tid for å unngå skavlene, som var vanskelige å se. Nær toppen kom tåken, og vi hadde svært dårlig sikt resten av dagen. Vi måtte velge mellom snøskredfarlige heng og Blåsjøråker. Til slutt kom vi frem til Hovatn, hvor vi ble værfast i whiteout i to dager. Da vi endelig kom oss avgårde igjen, gikk vi helt til vi var rett sørvest for Bleskestadmoen. Der sa det imidlertid stopp, Håvar var blitt syk. Etter å ha blitt verre og verre så vi oss nødt til å ringe etter snøscooter, som tok oss til lege på Hovden. Vi kom oss etterhvert til Haukeliseter, men det skulle ta totalt 16 døgn fra vi ble hentet ned fra fjellet, til vi fortsatte fra Haukeliseter. Det var både sykdom og ting som skjedde hjemme.

 

 

Fløibanen har sponset Elisabeth og Håvar med turklær og diverse utstyr. De har også fått gode avtaler med Sport 1 Åsane (utstyr), og Europris Åsane (chips og sjokolade).